Zen, meditasjon og buddhisme

buddah
Zenmeditasjon er en gren innen buddhismen som vektlegger meditasjon – praksis hvor man fokuserer på sinnet. I zenmeditasjon forsøker vi å overskride uro, sløvhet og fastlåste tankemønstre.

Gjennom egen erfaring vinner vi innsikten i oss selv og vår oppfatning av verden. Hensikten med praksisen er å finne tilbake til vår opprinnelige natur, vår buddha-natur. Den viktigste meditasjonsform i zen er zazen, som betyr sittende meditasjon. I zazen bringer man kroppen i balanse og retter oppmerksomheten mot pusten. Når man følger pusten, er man tilstede i øyeblikket. Det som kjennetegner zen er enkelhet, klarhet og åpenhet.

Introduksjon til buddhismen
Buddhismen ble introdusert i Kina i det første århundre etter Kristus. Buddhistiske religiøse og filosofiske ideer, buddhistisk moral og etiske normer i India var på mange måter helt forskjellige fra de kinesiske filosofiske og religiøse systemer. Det tok derfor tid før buddhismen slo rot i det kinesiske samfunnet. Buddhismen ble aldri en ‘statsreligion’ i Kina, men stilte seg vanligvis etter konfusianismen og taoismen.

Ved utgangen av det 6. århundre, da munken Bodhidharma kom fra India til Kina, var de viktigste buddhistiske skrifter blitt oversatt til kinesisk, en formidabel oppgave på grunn av fundamentale forskjeller mellom kinesisk og sanskrit/ pali. På det tidspunkt var buddhismen noe som interesserte kineserne på det filosofiske plan.

I zentradisjonen var det Bodhidharma som først understreket meditasjonens betydning som kjernen i buddhismen – en motvekt til den filosofiske interessen. Det var denne vektlegging sammen med kinesernes praktiske livsholdning som var begynnelsen til zen.

zen1

Zen er den japanske uttalen av chan
som igjen er den kinesiske måten å uttale dhyana på, og dhyana er sanskrit for meditasjon – det som den historiske Buddha praktiserte da han fikk sitt gjennombrudd. Chan delte seg i forskjellige retninger. Forskjellene handlet om treningsstil og ikke det grunnleggende innholdet.

På tross av ofte ugunstige omstendigheter, og noen ganger forfølgelser, ble buddhismen en integrert del av det kinesiske samfunnet og påvirket kinesisk tenkning i stor grad. Årsaken til at buddhismen overlevde i Kina var dens evne å tilpasse seg til kinesiske samfunn og tenkemåte. Fra Kina gikk buddhismen videre til Korea, Vietnam og Japan.

Spørsmål om sinnet
I tillegg til teorier om buddha-natur, utdypet kinesiske buddhister ‘bare sinnet’ (cittamatra) filosofien i Yogacara-skolen, som så på alle fenomener som sinnets produksjon eller projisering – også det som man vanligvis anser som objekter i verden. De utviklet systemer som forklarte sinnets virkemåte i sansende vesener og opprinnelse til illusjon og opplysning.

En niende bevissthet, den ubesmittete bevissthet, la de til de åtte fra Yogacara: de 5 sansebevisstheter, den begrepsdannende bevissthet, ego-bevisstheten og lager-bevisstheten – som alle ble betraktet som illusoriske.

De tidlige zen- skriftene var svært opptatt av ideen om sinnet, ikke bare fra et teoretisk synspunkt, men med hensyn til meditasjonsteknikker som hadde med oppnåelsen og bevaringen av ‘buddha- sinnet’ å gjøre. Skriftene skulle oppfattes som anvisninger – en finger som peker mot månen. Poenget er å ikke se på fingeren, men på månen. I tillegg ble det brukt en teknikk som ble refererte til som ‘kontemplativ analyse’.

Dette hadde med tolkning av tradisjonelle buddhistiske begreper å gjøre – som de fem dødelige synder (å drepe sin mor eller far eller en arahat, skade en buddha samt å forårsake splittelse i sanghaen) og de seks fullendte egenskaper (gavmildhet, disiplin, tålmodighet, utholdenhet, iherdighet, meditasjon, visdom) – med tanke på sinnets virkemåte. Det er mye som tyder på at den tidlige zen- bevegelsen vokste ut fra filosofiske diskusjoner i det 6. århundre, men samtidig var den en reaksjon mot en akademisk behandling av sinnet.

Plutselig opplysning
I det 8. århundre ble opplysningens natur et hett emne i zen-kretser. I lys av den iboende buddha- natur som ikke lar seg dyrke eller forbedre, men enten erfare eller ikke, var erfaringen av opplysning ansett for å være plutselig. I motsetning til andre buddhistiske skoler, antok man at de som praktiserte ikke behøvde å praktisere utallige liv for å nå opplysningen, men at ens eget sanne sinn kunne realiseres akkurat her og nå i en hvilket som helst daglig aktivitet. Selv om dette spørsmålet påvirket utviklingen av læren, var de ‘gradvise’ sider av praksisen ikke påvirket. Meditasjon, sutra resitasjon og arbeid forble munkenes hverdag.

Nedtegnete utsagn og koaner
I det 8. århundre begynte kineserne å utvikle en annen type litteratur som er karakteristisk for zen- skolen, de såkalte nedtegnete utsagn. Heller enn å gjøre rede for doktriner, handlet de nedtegnete utsagn om hendelser og uttalelser fra zen-mestre.

Koaner (koan er den japanske uttalen av kinesisk gongan), som betyr ‘offentlig sak’, er vanligvis korte historier om mestrene og deres samspill og samtaler med elever. Koan- litteraturen vakte interesse i vesten fordi mange koaner er fremstilt som gåter og forteller oss om usedvanlige, paradoksale uttalelser og hendelser fra zen-mestrene.

Koaner ble brukt som et middel for å skjære gjennom det dualistiske begrepsdannende hverdagssinnet, idet de ikke kunne løses med tenkning.

Hensikten var å skape en ‘minikrise’ hvor den konvensjonelle tenkningen var utmattet, og i desperasjon kom et gjennombrudd med innsikt i ens eget iboende rene sinn. Koaner som: “Hvorfor kom Bodhidharma fra vesten?”, “Vis meg lyden av en hånd som klapper.” eller “Har en hund buddha- natur?” kunne ikke besvares med ord, men innsikten i dem måtte manifesteres gjennom handling.

De mange rare historier som kom ut av disse samspill fascinerte lesere i vesten, og de dro slutningen fra disse at zen var ‘fri’ og ‘antiautoritær’. Imidlertid tok ikke dette synet hensyn til den formen som fantes i klosterlivet den gangen. Klosterlivet var strengt og styrt av mange ordensregler. Uvanlig oppførsel var kun tillatt i visse situasjoner, f.eks. i samtaler med mesteren. I zen-buddhismen har det alltid vært en viss spenning mellom målet om frigjøring og den strenge disiplinen i munkenes hverdagsliv.

Japan
Da zen ble overført til Japan omkring år 1200 av munken Eisai, vakte det interesse både hos aristokratiet og i krigerklassen. Rinzaiskolen som er en av to hovedskoler i Japan, slo rot. Det japanske samfunnet var føydalt på det tidspunktet, og den hierarkiske og autoritære oppbyggingen påvirket zen i stor grad.

Klosterlivets disiplin ble videreutviklet og den minste detalj av hverdagsrutinen var regulert, som hvordan gå på toalettet, hvordan bade, hvordan sove, og utallige detaljer i kjøkkenarbeidet.

Det var ment som hjelpemiddel for skjerpet oppmerksomhet på opplysningen i hvert øyeblikk hele dagen, men førte noen ganger også til en rent formalistisk og ‘død’ praksis.

Soto-skolen ble overført til Japan av munken Dogen, den andre japanske zen- mester som overførte en av zen- skolene fra Kina. Dogen anses i dag som en av de mest betydningsfulle tenkere i japansk historie. Det japanske samfunnet ble påvirket på mange områder av zen. Japanernes estetiske sans blomstret og ble uttrykt i no-teater, te-seremonien, kalligrafi og kunst, hagestell og kampsport.

Upaya – Buddhismen i Vesten

Begrepet upaya betyr ‘egnete midler’, hvor en buddhistisk lærer bruker midler som er tilpasset elevens spesielle forutsetninger og behov. Hvis man utvider dette begrepet, omfatter det også den prosessen hvor den buddhistiske læren tilpasser seg forskjellige kulturelle forutsetninger. Den tilpasningsevnen hjalp buddhismen å utvikle seg og ekspandere i fremmede og noen ganger fiendtlige omgivelser. På denne måten er japansk zen et resultat av en gjensidig påvirkning mellom buddhismen og den kinesiske og den japanske kultur. Upaya hjelper oss også å forstå hvorfor buddhismen utviklet seg på veldig forskjellige måter i ulike land.

Nok en gang er buddhismen i en omplantningsprosess, og denne gangen til vesten. Denne prosess er bare så vidt begynt. Buddhismen ble påvirket av de politiske og kulturelle omgivelsene i Kina, som var et keiserrike, og Japan som var føydalt. Zen bærer preg av disse systemene i sin lære, praksis og organisasjon.

Møte med resten av verden
Hvordan vil zenmøte vestens holdning om individet og rettigheter, med buddhismens lære om anatman (ikke-selv) og de sterke hierarkiske og autoritære elementer i zen? Individet stiller seg i annen rekke i kinesiske og japanske samfunn, og folk i vesten reagerer annerledes på tradisjonelle zen- læremåter. Tilpasningen av buddhismen til en annen kulturell og sosial bakgrunn er en lang prosess.

Det tok over 500 år før buddhismen slo røtter og ble integrert i det kinesiske samfunnet. Buddhismen er forholdsvis ung i vesten og bare i begynnelsen av denne prosessen. Lærerne og de som praktiserer buddhismen blir ofte konfrontert med spørsmål om hva som bør tas vare på fra tradisjonen og hva som bør forkastes av kulturelle grunner. Dette spørsmålet er vanskelig og må behandles ettertenksomt.

Buddhismen og zen
kan gi verdifulle innspill og bidrag til vestens samfunn, siden de legger vekt på individets konkrete livsbetingelser heller enn dogma eller abstrakte begreper om det absolutte eller Gud. Zen-buddhismen understreker at kun gjennom ens egen anstrengelse og praksis kan man nå erkjennelse og frigjøring. Det finnes ingen Gud som frelser. I denne anstrengelsen må man fokusere på sinnet og dets funksjon. Buddhismens og især zens fokusering på sinnet er en hovedgrunn til at buddhismen tiltrekker seg interesse i vesten.

I det 20. århundre har mange filosofer og psykologer viet menneske sinnets gåte mye oppmerksomhet. På en tilsvarende måte som ved buddhismen, erkjenner noen retninger i psykoanalyse og psykoterapi at det å bli bevisst mentale prosesser frigjør helbredende krefter i individet.

Selv om zen tar utgangspunkt i en annen filosofisk bakgrunn og bruker andre metoder, er det akkurat det samme helbredende prosess som utgjør praksisens hjerte. Hvis zen-buddhismens meditasjon, praksisform og filosofi blir anvendt på en riktig og passende måte, kan den bidra med verdifulle midler for folk i vesten som innser at deres søken etter livets mening begynner og ender i sinnet:

• Å studere buddhisme er å studere seg selv
• Å studere seg selv er å glemme seg selv
• Å glemme seg selv er å bli opplyst av alle ting

Kilde: Toko Christoph Anderl, www.buddhistforbundet.no